I dette gripende verket stråler den urovekkende intensiteten av menneskelige følelser fra lærretet, og trekker betrakterne inn i en verden av indre uro og sjalusi. Den dominerende figuren, med sine overdrevede trekk og skremmende uttrykk, ser ut til å se ut fra et mørklagt rom, en dyp sårbarhet gjennomsyret av karakteren hans. De skarpe kontrastene mellom lysegrønt og dempede jordfarger skaper en forvirrende atmosfære; veggene ser ut til å lukke seg, noe som øker den følelsesmessige vekten av scenen. Du kan nesten føle det kvælende presset fra rommet, som forsterker den kvelende virkeligheten av sjalusi som omgir karakterene inni.

I bakgrunnen er det en annen figur, delvis skjult i skygger, men uten tvil uttrykksfull, som legemliggjør objektet for protagonistenes angst. Komposisjonen er nesten filmatisk, med en dybde som inviterer til en rekke forskjellige tolkninger: er det et øyeblikk av konfrontasjon, fortvilelse, eller kanskje en immenent svik? Munks livlige penselstrøk formidler ikke bare de følelsesmessige tilstandene til subjektet, men også tumultet av tankene—penselstrøket synes hektisk, men likevel bevisst, en refleksjon av nevrosene knyttet til kjærlighet og sjalusi. Dette verket betraktes som en milepæl innen ekspresjonismen, og taler om Munks evne til å fange menneskelige relasjoners skjørhet, noe som gjør det til en dyp utforskning av våre mest primitive følelser.