I dette gripende verket lener en figur kledd i en dyp blå kjole hodet sitt mot et bord fylt med papir, og inkarnerer et øyeblikk av dyp kontemplasjon. Den levende blå stoffet står i skarp kontrast til de varme tonene i det røde duket, som trekker blikket til betrakteren mot sentrum av scenen. Over bordet antyder en enkel oppsettning av objekter—en penn, en bok og kanskje andre brev—den emosjonelle tyngden av øyeblikket.

Det omkringliggende miljøet er badet i myke, dempede nyanser, noe som skaper en følelse av introspeksjon som omgir betrakteren. Stolen er litt vridd, og antyder isolasjon, mens det myke lyset som siver gjennom vinduet, vekker en følelse av nostalgi. Samspillet mellom lys og skygge fanger mesterlig humøret til en ensom figur som dykker ned i dype tanker, og reflekterer en tid preget av emosjonell dybde og kompleksitet. Dette verket er en gjenklang av den indre livene til kvinner i denne perioden, og fremhever de følelsesmessige landskapene som ligger under overflaten.