I denne dystre studien fanger et svakt opplyst rom et intimt, men dystert øyeblikk: en familie samlet rundt bordet, deler et måltid av poteter, noe som gjenspeiler deres beskjedne eksistens. Skygger danser på veggene, opplyst bare av det myke, blinkende lyset fra en hengende lampe som kaster et nesten eterisk lys over ansiktene deres. Figurene, malt med brede, uttrykksfulle penselstrøk, er for det meste svøpt i mørke nyanser, noe som formidler en følelse av fattigdom og arbeid. Hver person ser ut til å være følelsesmessig avstand, men fysisk nær, og understreker vanskelighetene som er nedfelt i trekkene deres; man kan nesten høre hviskene deres mens de navigerer sammen i deres vanskelig liv.

Van Gogh bruker en jordnær palett dominert av grønne og brune toner, som antyder både enkelheten i måltidet deres og den harde virkeligheten av livene deres. Fargeordningen fremkaller en melankolsk, men forankret atmosfære som lar seerne føle vekten av arbeidet deres, mens de dramatiske kontrastene trekker oppmerksomhet til uttrykkene til figurene; hvert ansikt er et lerret av motstandskraft og kamp. Dette verket er ikke bare en representasjon av landliv, men en empatisk portrett av den menneskelige tilstanden, som oppsummerer Van Goghs ønske om å fremheve de stille fortellingene om daglig eksistens. Det er en gripende påminnelse om at skjønnhet ofte oppstår fra de mest enkle omstendighetene, og tvinger en til å tenke dypt over forbindelsene i menneskelige erfaringer gjennom vanskelige tider.