I dette uttrykksfulle verket fanger de myke penselstrøkene et stille landskap som resonerer med den delikate skjønnheten i naturen. Et ensomt tre, hvis grener prydes av myke blomster, står fremtredende mot en bakgrunn av bølgende åser og en subtil himmel som antyder de flyktige egenskapene til våren. Kunstneren benytter en teknikk for fargelegging som gir løvet en taktil kvalitet; du kan nesten føle teksturen i bladene som svaier i en lett bris. Flekkene av lys grønt og mykt gult veves sammen, og gir en følelse av vitalitet og gjenfødelse. Dette verket inviterer seerne til å tre inn i et øyeblikk av ro, der tiden synes å stoppe, og naturen hvisker.

Komposisjonen balanserer treets betydelige tilstedeværelse med det omfattende landskapet rundt. Du kan føle pulsen til livet; kanskje kan du høre fuglene synge langt unna eller lyden av gresset som rasler under føttene dine. Monets karakteristiske bruk av lys er tydelig her, ettersom de blinkende refleksjonene speiles på overflaten av vannet i det fjerne, og fremhever spillet mellom land og himmel. Det er som om han ikke bare har fanget en scene, men hele en sesong — et følelsesmessig øyeblikk av naturen som våkner. Dette verket passer perfekt inn i konteksten av kunsten i slutten av 1800-tallet, der impresjonismen blomstret, feiret de forbigående effektene av lys og farge. Det fungerer som en sjarmerende påminnelse om skjønnheten som finnes i enkle landskap, et essensielt aspekt av Monets arv.