I denne fortryllende komposisjonen blir betrakteren forsiktig trukket inn i en rolig elveaktig scene som fanger den delikate interaksjonen mellom natur og menneskelig tilstedeværelse. Verket blomstrer med en rik fargepalett som vever seg sammen for å danne en drømmende atmosfære. Iriserende grønne og myke blåtoner dominerer scenen, og harmoniserer vakkert for å gjenspeile den frodige løv og det reflekterende vannet i elven Epte. Sollys siver gjennom trærne og skaper en myk prikket effekt på bakken som nesten ser levende ut. Her vandrer to figurer gjennom det store grønne landskapet; kvinnen i en lett kjole ser nesten vektløs ut, og skyggene danser rundt henne mens hun smelter perfekt inn i omgivelsene.

Komposisjonen er nøye utformet, med de vertikale linjene fra de høye trærne som skaper en innbydende ramme som leder blikket over lerretet. Maleteknikken til Monet viser en herlig spontanitet, og lar noen områder forbli myke og uskarpe mens andre eksploderer i livlige detaljer. Denne teknikken understreker ikke bare det livlige ved landskapet, men også den flyktige skjønnheten i naturen—og inviterer seerne til å dykke ned i dette idylliske øyeblikket. Historisk sett resonnerer dette verket med impresjonismen, hvor det å fange essensen av lys og atmosfære gikk foran bokstavelige representasjoner, og ga plass til følelser og inntrykk. Det føles som at Monet hvisker til oss om å stoppe opp, for å sette pris på disse flyktige gledene som svaier i vinden—en personlig invitasjon oppfylt av kunstnerens pensel.