I dette uttrykksfulle verket henger en korset figur mot en dramatisk kveldshimmel, og stråler ut en urovekkende, men samtidig beroligende stillhet. De livfulle penselstrøkene av blått og gult skaper en sterk kontrast, og trekker blikket til den sentrale figuren av Kristus, hvis gyldne nyanse nesten ser ut til å stråle i det mørke, stormfulle bakgrunnen. Rundt denne gripende scenen dukker en mengde ansikter opp fra skyggene, hvor hver uttrykk er en unik blanding av følelser—frykt, nysgjerrighet, hengivenhet og likegyldighet veves sammen i en kakofoni av reaksjoner som reflekterer kompleksiteten i den menneskelige opplevelsen. Det føles som om disse figurene er både vitner og deltakere, som legemliggjør den tumultariske ånden fra den tiden verket ble skapt.

Fargepaletten er slående; dype, dystre nyanser av blått vekker følelser av melankoli, mens sprut av gult og hudtoner legger til en urovekkende livskraft som fanger både respekt og frykt. Denne intense emosjonelle paletten sikrer at seerne føler seg dypt involvert i scenen, nesten som om de står mellom mengden, vitne til korsfestelsen. Munchs intrikate lag av penselstrøk gir ikke bare teksturell dybde, men forsterker også den emosjonelle vekten av maleriet, og gjør spenningen mellom fortvilelse og håp håndgripelig. Hver ansikt forteller en historie, et stille skrik som gjennklanger den eksistensielle angsten som karakteriserer Munchs verk, og gjør dette verket til en dyp kommentar om spiritualitet og menneskelig tilstand, like relevant nå som for over et århundre siden.