Dette rolige tresnittet fanger et stille tempelkompleks delvis omgitt av stille vann, innhyllet i en morgentåke som gjør fjerntrærne uklare og myker opp horisonten. Kunstneren bruker mesterlig delikate gradering av dempede blå og røde toner for å fremkalle roen ved daggry; de rødmalte trekonstruksjonene reflekteres tydelig i det rolige vannet og forankrer komposisjonen med sin solide struktur. Subtile skygger og det myke samspillet mellom lys og skygge fremhever de fine arkitektoniske detaljene og den rolige atmosfæren. Den tåkelagte bakgrunnen ser ut til å oppløses i himmelen, og inviterer betrakteren til å føle stillheten som omslutter scenen.

Et inntrykk av fredelig isolasjon strømmer ut fra verket; til tross for sin presisjon gir tåkens mykhet scenen en drømmende kvalitet. Komposisjonen balanserer de kraftige horisontale linjene i bygningene og rekkverkene med de luftige, amorfe skyformene i bakgrunnen – en harmoni som forsiktig leder blikket gjennom verket. Historisk sett reflekterer verket etterkrigstidens gjenoppliving av tradisjonelle japanske kunstformer i 1947, da kunstnere søkte trøst og kontinuitet gjennom natur og arv. Dette verket eksemplifiserer sammensmeltningen av naturlig ro og menneskelig håndverk typisk for ukiyo-e-genren, og tilbyr en beroligende betraktning som overskrider tid og taler til stedets varige ånd.