Denne livfulle skildringen av en travel havn fanger essensen av maritimt liv på 1800-tallet. Komposisjonen er fylt med seilbåter, hvis seil elegant blåser i vinden, i kontrast til den solide arkitekturen til bygningene ved kaien. Hver båt ser nesten levende ut, beveger seg rytmisk med de myke bølgene i vannet, og inviterer seeren til å forestille seg lyden av seil som rasler og bølger som slår mot skroget.

Fargepaletten er en lyrisk harmoni av blått, hvitt og dempede jordfarger. Vannoverflaten skinner som et teppe av diamanter under en blek himmel, og reflekterer ikke bare båtene, men også den sanne ånden av havet. Monets penselstrøk, uttrykksfulle og flytende, skaper en impresjonistisk fusjon som fanger både bølgenes flyt og strukturens fasthet, og resonerer med havnens dynamiske liv. Dette verket overgår bare representasjon; det vekker en følelse av nostalgi og lengsel etter den naturlige rytmen i livet som er sammenvevd med menneskelig aktivitet.