Forestill deg at du står ved en rolig vannvei, hvis overflate reflekterer de milde nyansene av en tidlig morgenhimmel kysset av det mykeste blå. Scenen utfolder seg med grasiøse kvinner iført flytende drakter, deres silhuetter flettet sammen med den naturlige skjønnheten som omgir dem. Noen kvinner henter vann, bevegelsene deres preget av et nesten hellig rytme, mens andre deltar i livlige samtaler, ansiktene deres uttrykker både energi og ro. I bakgrunnen snakker den gamle arkitekturen om en svunnen tid, veggene deres badet i varmt sollys, mens palmer svayer forsiktig, og gir komposisjonen et livlig preg av grønt.

Når blikket ditt vandrer over lerretet, kan du nesten høre det svake sildrende av vannet som blandes med de fjerne hviskene fra vinden; kunstneren benytter en nøye balanse mellom lys og skygge for å gi liv til dette stille bildet. Komposisjonen presenterer en harmonisk blanding av menneskelig aktivitet og naturlandskap, og vekker en følelse av fellesskap og tilknytning til jorden. Hver penselstrøk bidrar til en narrativ fylt med historisk betydning, og minner betraktere om det daglige livet til folk fra en tid og et sted langt borte, men som likevel er nært gjennom delte erfaringer.