I denne gripende illustrasjonen stråler en sterk følelse av følelser fra de to sentrale figurene. Kledt i flytende plagg—mannen i en mørk kappe og kvinnen i en myk hvit kjole—står de flettet sammen i et øyeblikk som ser ut til å være frosset i tid. De delikate detaljene i uttrykkene deres formidler dyp sorg og tilknytning, noe som antyder en narrativ gjennomsyret av lengsel og kjærlighet. Menns forsiktig hviler pannen sin mot kvinnens, noe som symboliserer deres tragiske, men ømme gjensyn. Rundt dem forsterker de myke, dempede tonene av naturen dette intime øyeblikket. Bakgrunnen er levende med løvverk, ville blomster og delikate skygger som gir dybde og ro til scenen, samtidig som det skaper en levende kontrast til figurene, som er fremstilt med nøye omtanke.

Fargepaletten består hovedsakelig av jordnære brune og myke hvite, og skaper en harmonisk og reflekterende atmosfære. Dette valget reflekterer ikke bare alvorligheten i øyeblikket, men inviterer også seeren til å lete etter mening i deres holdninger og uttrykk. I denne følelsesmessige veven er det ytterligere figurer i bakgrunnen, som antyder en bredere narrativ—en bevinget figur, muligens en engel, ser ut til å observere, noe som gir denne delen en etereal kvalitet. Dette kunstverket står som et bemerkelsesverdig uttrykk for menneskelige følelser, forankret i historisk kontekst, men tidløst i sin fremstilling av kjærlighet og sorg.