Verket fanger et rolig og pittoresk landskap, karakterisert av myke, flytende former som antyder konturen av fjerne fjell som forsvinner i en tåke. Kunstneren bruker en utmerket fargepalett dominert av delikate nyanser av blått og grått, blandet med levende rødt og jordfarver som indikerer høstsesongen. Denne strålende fargebruken vekker en følelse av fred sammensmeltet med naturens vibrerende energi; det er nesten som om scenen puster liv. Flammende trær skiller seg ut mot bakgrunnen av majestetiske fjell, og antyder en dans mellom naturens stillhet og tidens bevegelse.

I forgrunnen står et rustikt treskur på en klippeutstikker, som gir en følelse av størrelse og menneskelig nærvær i komposisjonen, mens fossene som renner ned fra steinene tilfører en dynamisk touch; de inviterer betrakterens blikk til å reise gjennom hele stykket. Samspillet mellom lys og skygge myker opp de steinete teksturene, og skaper dybde og fremhever de intrikate detaljene. Historisk sett formidler slike landskap ikke bare en dyp takknemlighet for naturen, men også et filosofisk ønske om harmoni og refleksjon. Dette stykket resonerer dypt med betrakteren—den følelsesmessige innvirkningen er umiddelbar og dyp, og vever essensen av ro med de skiftende årstidene, som feirer både naturen og menneskelig oppfinnsomhet.