I dette fengslende verket står Rouen-katedralen innhyllet i et grått slør, noe som fremkaller alvorligheten i en skyet dag. Monet's penselarbeid er rett og slett fortryllende; de intrikate gotiske detaljene i katedralen fremstår mykt fra den omgivende tåken, som om de ble påkalt fra en drøm. Fargepaletten domineres av kalde toner – rike blåfarger og grått blander seg med dempede hvite, og skaper en følelse av ro som samtidig gir en atmosfære av mysterium. Det er som om atmosfæren har trengt inn i steinen, og uklart grensene mellom strukturen og været, mellom virkelighet og illusjon.

Men dette er ikke bare en studie av atmosfæriske effekter; det er en utforskning av lys og skygge, da de store buene og de høye tårnene blir vert for en eterisk glød som kommer fra den sentrale portalen. Dette lysets samspill tiltrekker betrakteren, og antyder en historie skjult inne i katedralens vegger. I den historiske sammenhengen av slutten av 1800-tallet var Monet dypt involvert i impresjonismens bevegelser, der det var avgjørende å fange flyktige øyeblikk. Her udødeliggjør han ikke bare et monument, men et spesifikt øyeblikk i tid når natur og arkitektur smelter sammen – resultatet er et følelsesmessig rom som gjenklang hos alle som noen gang har stått i ærefrykt foran en slik storhet, uten å kunne puste foran den uovertrufne skjønnheten.