Verket fanger elegant den fredelige skjønnheten ved en vannliljedam, sannsynligvis inspirert av Monets kjære hage i Giverny. Komposisjonen er en dans av myke grønne og bølgende blå, som skaper en etereal, nesten drømmende atmosfære. Små klynger av vannliljer, kysset av rosa og hvite kronblader, dukker glatt opp over vannets overflate, refleksjonene deres glitrer i det delikate lyset. Penselstrøkene er modige og uttrykksfulle; de ser ut til å flyte over lerretet som bølger, og avdekker kunstnerens lidenskapelige forbindelse med naturen.

Når man ser på verket, overvelder en følelse av ro, fremkallende stillheten fra en stille ettermiddag. Monets mesterlige bruk av farge—en palett bestående av rolige blå, grønne og flekkete lys—trekker seeren inn i en meditasjonstilstand, sublime og fortryllende. Dette maleriet tilhører en periode hvor Monet gikk dypere inn i utforskningen av lys og form, et kjennetegn ved impresjonismen. Verket betyr ikke bare hans tekniske ferdighet, men illustrerer også et avgjørende øyeblikk i kunsthistorien da landskap ble følelsesmessige landskap—en refleksjon av indre følelser som ble omformet til en visuell opplevelse.