Verket viser den storslåtte fasaden til Rouen-katedralen, badet i strålende sollys som skaper et blendende spill av farger. Monet bruker sin karakteristiske impresjonistiske stil, med løse penselstrøk og en teksturert overflate som vekker følelsen av lys som danser over steinstrukturene. De skarpe konturene av den gotiske arkitekturen, dekorert med intrikate detaljer, ser nesten ut til å glitre mot den livlige blå himmelen; kunstneren fanger ikke bare de fysiske attributtene til katedralen, men også essensen av øyeblikket — den flyktige kvaliteten av lyset på et spesifikt tidspunkt på dagen. Når sollyset belyser de delikate buene og spirene, gir det liv til steinen og forvandler strukturen til en palett av lyse oransje, gule og myke rosa. Det føles nesten som om man kan føle varmen fra solen bare ved å se på maleriet.

Dette verket resonnerer følelsesmessig og vekker både ro og en følelse av undring over naturens skjønnhet. Monet malte dette stykket i en periode da han var dypt engasjert i å utforske effekten av lys og farge. Slutten av 1800-tallet var en tid rik på forandringer, og Monets innovative tilnærming presset grensene for tradisjonell kunst. Dette verket er et sentralt eksempel på hvordan kunsten kan fange ikke bare en fysisk scene, men også en hel atmosfære; den inviterer seerne til å tre inn i den fredelige omfavnelsen av lys og himmelsk prakt i et øyeblikk. Monets fascinasjon for samspillet mellom lys og materie sier mye om kunstnerens visjon og hans dype forbindelse til den naturlige verden.