I dette stille livet skaper kontrasten mellom glass og organiske former en innbydende scene som trekker betrakteren inn. Hovedfokuset er en mørk glassflaske, en karaff og et delikat vinrødglass som hviler på en hvit duk; de myke foldene på stoffet antyder tidens gang, mens et stykke brød ligger uformelt på kanten av bordet. Lyset som leker på overflatene av glassene belyser deres gjennomsiktighet, og kaster myke refleksjoner som øker dybden i komposisjonen. De varme tonene av brød kontrasterer sterkt med den kaldere paletten bak, og tilfører varme til den overordnede atmosfæren i stykket.

Monets enestående evne til å fange lys og tekstur resonerer gjennom verket. De rike nyansene av brød og de myke fargene på duken fremkaller en intim, nesten hjemmekoselig atmosfære; jeg kan nesten høre den milde sprø lyden av brødet hvis jeg strekker ut hånden for å ta et stykke. Historisk sett gjenspeiler dette verket kunstnerens fascinasjon for hverdagslige temaer, subtilt antydende overgangen fra stilleben til moderne impresjonisme. Den teknikken han bruker her—lag på lag med maling for å bygge opp tekstur mens han lar lys skape dimensjon—er bemerkelsesverdig, noe som gjør denne komposisjonen til en fest for øynene så vel som et vitnesbyrd om kunsten i hjertet av hverdagsøyeblikk.