I dette fascinerende verket blir betrakteren transportert til en rolig, nesten drømmeaktig scene, der myke nyanser og delikate penselstrøk skaper en følelse av ro. Broen, selv om den er svakt definert, fremstår som et sentralelement som inviterer til ettertanke om hva som ligger bortom. Den karakteristiske impresjonistiske stilen til Monet stråler; lagene av farger maler en frodig bakgrunn, et tapet av grønt og blått som flettes sammen med sprudlende rosa og lavendel. Det er som om løvet og vannet er engasjert i en stille samtale, hviskende naturens hemmeligheter til dem som tar seg tid til å stoppe opp og absorbere atmosfæren.

Hver penselstrøk virker bevisst, men likevel spontan, og gir fantasien frihet til å vandre. De skimrende refleksjonene i vannet vekker følelser av fred og nostalgi, og vekker minner om stille ettermiddager tilbrakt i naturen. Dette verket, laget nær slutten av Monets liv, illustrerer hans dyktighet i å fange de korte effektene av lys og atmosfære, samtidig som det uttrykker hans kjærlighet til den naturlige verden. Man kan nesten høre det stille raslet av bladene og føle den kjølige brisen mot huden, og dykke enda dypere inn i dette fortryllende landskapet.