Denne uttrykksfulle vinterscenen skildrer en gruppe mennesker som trosser den bitende kulden, innhyllet i tykke sjal og kapper som beskytter dem mot den skjærende vinden. Det snødekte landskapet strekker seg rundt dem, en blek, dempet bakgrunn prydet med tynne, nakne greiner som bøyer seg i vinden. Blant figurene står et par tett sammen, ansiktene deres delvis synlige, men skyggelagte, og uttrykker både sårbarhet og motstandskraft; i nærheten kjemper en hukende skikkelse seg gjennom den dype snøen. Et esel, lastet med en tung byrde, går sakte bak dem, ledsaget av en liten svart-hvitt hund som står våkent på den iskalde bakken. Den tunge, skyede himmelen smelter sammen med de snødekte fjellene i bakgrunnen, og understreker kulden og isolasjonen i denne landlige vinterreisen.

Maleriet er utført med delikate, presise penselstrøk og har en begrenset, dempet fargepalett dominert av myke grå, brune og hvite toner, forbedret med subtile blå og røde nyanser som trekker blikket mot hovedfigurene. Komposisjonen leder blikket diagonalt fra forgrunnen til bakgrunnen, og skaper en følelse av bevegelse mot snøens stillhet. Emosjonelt formidler scenen en mørk, men øm intimitet som fremkaller kamp, solidaritet og menneskets ånds utholdenhet i den harde vinteren. Historisk speiler den landsbygdslivet på slutten av 1700-tallet og de utfordringene vanlige folk møtte i de kalde månedene, malt med en følsom realisme som varsler Goyas senere, mer dramatiske verk.