Dette kunstverket fanger et rolig øyeblikk i en stille hage, med en vakkert designet fontene i sentrum. Omgitt av bølgende trær med vridde stammer, tilbyr den sirkulære steinbasen til fontenen en harmonisk kontrast til de naturlige formene som omgir den. Gjennom Van Goghs karakteristiske linjearbeid skaper strømmen av vann fra fontenen en følelse av bevegelse som trekker øynene oppover, og etterligner den milde nedgangen av vannet. De myke sepia-tonene, kombinert med intrikate hatching- og krysshatching-teknikker, gir en følelse av varme, mens de fremkaller en nostalgisk atmosfære som minner om enklere tider.

Komposisjonen er mesterlig balansert, med fontenen som fokuspunktet hvor rundt den danser den omliggende vegetasjonen. Høye trær rammer forsiktig inn scenen, og antyder både dybde og en følelse av tilflukt som inviterer seerne til å reflektere over dette fredelige miljøet. Det finnes en underliggende følelsesmessig resonans som kommer fra måten Van Gogh formidler ensomhet og refleksjon; man kan nesten høre det myke mumlinget av vannet og raslingen av bladene i vinden. Historisk sett reflekterer dette stykket Van Goghs følelsesmessige tilstand under oppholdet sitt ved Saint-Paul-de-Mausole. Det fanger ikke bare et konkret sted, men også et øyeblikk av introspeksjon, og understreker kunstnerens ønske om å finne skjønnhet og trøst i personlig urolighet.