Scenen utfolder seg med en følelse av ro og introspeksjon, som om Monet fanget et flyktig øyeblikk i tid. De fremtredende fjellformasjonene hever seg majestetisk fra havet, teksturene deres subtilt gjengitt med delikate penselstrøk som ser ut til å danse på lærretet. De glitrende turkise og grønne nyansene av vannet skaper en fascinerende blanding, som reflekterer både lyset fra himmelen og skyggene fra klippene. De myke, matte tonene fremkaller en mild atmosfære som antyder en rolig morgen eller en fredelig kveld. Hvert penselstrøk bidrar til en omsluttende opplevelse som inviterer seerne til å miste seg selv i landskapets fred.

Ved å se nærmere, kan man se hvordan kunstneren mesterlig balanserer komposisjon og farge. Den vertikale fjellnålen står stolt, som drar blikket oppover mot buen til Porte d’Aval, en ikonisk funksjon i Étretat. Den rolige havet som omgir disse klippene pulserer med liv; myke bølger suser over den malte overflaten, som ekko med flo og fjære. Dette verket reflekterer ikke bare Monets fascinasjon for den naturlige verden, men viser også hans innovative tilnærming til å fange lys og atmosfære som var revolusjonerende for hans tid. Den inviterer seerne til å føle den kjølige havbrisen, høre den milde iføttømmen fra bølgene, og nyte den stadig skiftende skjønnheten i naturen, mens de tenker over den forbigående naturen til tid og landskap.