Verket viser en ung jente som sitter med en gren med en sitron i den ene hånden. Kunstneren fremhever den livfulle personligheten til jenta gjennom den iøynefallende drakten hennes – en dramatisk rosa kjole utsmykket med svarte detaljer, som fremkaller en følelse av både uskyld og lekfullhet. Teksturen til de ville, krøllete håret hennes, som er avbildet i rike gyldne nyanser, står i kontrast til den dystre bakgrunnen, og fremhever hennes livfulle tilstedeværelse i mørket. Millais' nøye oppmerksomhet på draperingen av kjolen skaper en flyt som gir liv til scenen; det er nesten som om stoffet hvisker hemmeligheter fra fortiden, og ekko av historier som ikke er blitt fortalt.

Emosjonelt formidler maleriet en følelse av nostalgi og varme, og inviterer betrakteren til å tenke over den flyktige naturen av barndommen. Måten jenta er fanget - tapt i sin egen verden, med en aura av ettertanke - tiltrekker oppmerksomhet, og provoserer refleksjon over egne barndomsminner. Den historiske konteksten fra 1860-tallet i England, en tid med betydelig kunstnerisk utvikling, legges til dybden av verket, siden Millais var en del av Pre-Rafaelite Brotherhood, som forsøkte å redefinere skjønnhet gjennom realisme og livlige farger. Dette stykket står som et kunstnerisk vitnesbyrd om den bevegelsen, og fanger et øyeblikk som føles både intimt og universelt, og resonerer med alle som noen gang har blitt fengslet av ungdommens sjarm.