Maleriet omfavner betrakteren i et frodig teppe av livlige pioen, hvis kronblader eksploderer i nyanser av rød, rosa og hvit, blandet med rike grønt. Strukturen ovenfor, kanskje et stråtak, antyder en beskyttende omfavnelse, som lar flekkete lys leke seg gjennom blomstene. Det føles som om man kan trå inn i denne fortryllende hagen, hver penselstrøk et hvisk av Monets forbindelse til naturen, og inviterer betrakteren til å miste seg selv i blomstenes prakt.

Når vi lar oss bli i dette luksuriøse blomsterike, skinner Monets teknikk med en flyt som fanger den flyktige skjønnheten av scenen. Hans uttrykksfulle penselstrøk avdekker bevegelse i kronbladene, gir liv til stillheten i hagen. Komposisjonen, selv om den er noe kaotisk, speiler den ustyrlige essensen av naturen selv; man kan nesten høre raslingen av bladene og føle den milde luften fylt med blomsterdufter. Dette er et øyeblikk fryst i tid, men levende med følelser, som fanger gleden og forbigående skjønnhet iboende i den naturlige verden.