I dette fengende kunstverket transporteres et scene som er pakket inn i tåke, seeren til et eterisk rike. Parlamentets hus fremstår fra den virvlende tåken, konturene er uklare som om de ble sett gjennom en drøm. Monet sin teknikk er revolusjonerende; malingen ser ut til å flyte på lerretet, med penselstrøk som er så løse og flytende at de formidler ikke bare former, men også følelser. Fargepaletten domineres av kalde nyanser av blått og grønt som sømløst blander seg, som skaper en rolig, men urovekkende atmosfære. Det myke, diffundert lyset antyder en tidlig morgen eller skumring, der all skarphet er visket vekk til fordel for en mykhet; man kan nesten høre vindens hvisking som bærer lyden av fjerne båter på Themsen.

Komposisjonen, definert mer av forslag enn strikt representasjon, innbyr til en intim forbindelse mellom seeren og kunstverket. Former er utydelige, men suggestive; tårnene i parlamentet reiser seg som skygger, fylt med historisk storhet, men myket opp av den omgivende tåken. Surrealistisk og drømmende, stykket fanger et øyeblikk som er forbigående; det fanger flyktigheten av både været og den menneskelige erfaring. I sin essens er dette verket koblet til en bredere impresjonistisk bevegelse, en feiring av oppfatning og lys, som utfordrer seerne til å finne skjønnhet i uklare og ufullkommenheter — et speil av livets flyktige øyeblikk.