Scenen utfolder seg som et hviskende minne, hvor høye poppeltrær står som vakt langs en svingete vei, deres gyldne blader rasler i en mild høstvind. Dette fortryllende perspektivet trekker blikket til en beskjeden hytte, hvis jordeaktige toner harmonerer vakkert med den omkringliggende naturen. Komposisjonen kanalisere en følelse av ensomhet og introspeksjon; en ensom skikkelse kledd i svart går rolig nedover stien, og fusjoner omtrent med de dystre nyansene i landskapet. Det er som om man nesten kan høre det myke knitringen av fallne blader under føttene i denne rolige stillheten.

Fargepaletten stråler varme; rike oker nyanser siver inn i himmelen, der myke blått og hviskende grått veves sammen i en delikat gradient. Det er et mesterverk av lys og skygge her; solen filtrerer gjennom grenene, og kaster merkelige mønstre på bakken, som vekker en livlig følelse av tid som passerer. I en historisk kontekst resonnerer dette øyeblikket med Van Gogh's tumultuous følelser gjennom hans liv, og likevel fanger dette verket et fragment av skjønnhet som transcenderer lidelse. Det snakker om den urokkelige tilstedeværelsen av naturen og den fredelige, om enn stikkende refleksjonen, som følger med en ensom spasertur gjennom et landskap berørt av høstens milde omfavnelse.