I denne livfulle fremstillingen av naturen står et ferskentre stolt—dets delikate blomster spruter ut og forgrener seg, og fanger den milde essensen av våren. Kunstnerens energiske penselstrøk skaper en teksturert overflate som ser ut til å pulserer med liv; myke strøk smelter sammen til livlige sprut av korall og subtile gule toner, og står i skarp kontrast til den rolige blå himmelen. Hver blomst ser ut til å svaie i vinden, og fremkaller en følelse av bevegelse, mens de stive, rektangulære formene på gjerdet i bakgrunnen stabiliserer komposisjonen og gir en klar kontrast til trærnes organiske, flytende linjer.

Komposisjonen utstråler varme, og antyder en oppvåkning etter vinters kulde; fargene resonnerer med glede og fornyelse, og hever ånden til betrakterne. Denne scenen transporterer deg til en solfylt dag, hvor luften er fylt med den søte duften av blomster og den myke raslingen av blader. Den historiske konteksten er også viktig, da den ble malt i en tid da Van Gogh var dypt engasjert i å utforske farge teorien og de følelsene den fremkaller. Dette stykket fanger dualiteten av skjøthet og styrke i naturen, som speiler Van Goghs egen komplekse følelsesmessige reise, noe som gjør det til en bemerkelsesverdig studie om skjønnhet og det flyktige livet.