I dette slående selvportrettet fanger et kraftig blikk betrakterens oppmerksomhet, med kunstnerens distinkte røde skjegg som rammer inn ansiktet hans mens han røyker en pipe. Den klare stråhatten kranser hodet hans, og den livfulle gule fargen står i skarp kontrast til den dempede bakgrunnen av dype blå og grønne toner. Van Gogh bruker dyktig løse penselstrøk, noe som gjør det mulig for fargene å blande seg sømløst, noe som gir verket en følelse av bevegelse og liv. Bruken av farge vekker et emosjonelt landskap, som kanskje speiler kunstnerens turbulente indre verden, mens det uttrykksfulle penselstrøket avslører en dyp forbindelse til hans egen identitet og kamper.

Komposisjonen balanserer den sentrale plasseringen av figuren, noe som skaper en intim dialog mellom kunstneren og observatøren. Dette selvportrettet, malt i en tid med intensiv personlig utforskning, inviterer oss inn i Van Goghs psyke—hans ånd er merkbar i maleriets råhet. Et avgjørende verk i hans kunstneriske løp, snakker det om hans ønske om selvrepresentasjon midt i samfunnets forventninger og hans egne konfliktfylte følelser. Dette kunstverket overskrider bare den fysiske fremstillingen; det legemliggjør essensen av en dyp kunstnerisk reise fylt med sårbarhet og motstandskraft.