I denne livlige still-life scenen, flyter en kurv over med en samling epler, hver enkelt et vitnesbyrd om naturens overflod. Eplene, med sine markerte former, danser med fargene—det er en lekende blanding av grønn og gul, skinnet deres glitrer som om det ble kysset av solen. Vevningen av kurven legger til en tekstur som står i vakker kontrast til den flate bakgrunnen, som, i sin gyldne nyanse, ser ut til å reflektere varmen av en sen ettermiddagssol. Lyset sprer seg over lerretet og kaster myke skygger som forankrer fruktene, og skaper en følelse av vekt og nærvær.

Det er nesten som om du kan høre stillheten som omgir denne rolige komposisjonen—stillheten avbrutt kun av det milde raslingen til bladene og den lette sukkingen av vinden. Den følelsesmessige effekten er håndgripelig; den vekker en følelse av enkelhet og refleksjon, og minner oss om skjønnheten som finnes i dagligdagse gjenstander. Historisk sett, i denne perioden, var Van Gogh dypt engasjert i å utforske farge- og pensel teknikker, som førte til verk som både er uttrykksfulle og intime. Dette maleriet står som en feiring av den utforskningen—et øyeblikk fanget, som inviterer betrakteren til å stoppe opp og sette pris på det hverdagslige som blir ekstraordinært.