Dette verket fanger en rolig kystscene, der det milde svaiende havet komplementerer den rolige tilstedeværelsen av et ensomt tre i forkant. Kunstneren bruker brede, uttrykksfulle penselstrøk og presenterer en utsikt over Middelhavet som glitrer under det myke, diffuse lyset fra himmelen. Den noe dempede, men levende fargepaletten feirer samspillet mellom blått og grønt og inviterer seerne til å forestille seg den kjølige, salte brisen som svever i luften. De fjerne fjellene avslører en antydning av majestet, nesten som om de skiller de milde skyene som kysser toppene deres. Denne scenen resonnerer med en følelse av fred og refleksjon; man kan nesten høre den svake lyden av bølger som slår mot kysten. Bruken av farge reflekterer en dyp forbindelse med naturen, og fanger skjønnheten i øyeblikket, som om tiden selv har stoppet for ettertanke. Det er et maleri som ikke bare viser en landskap, men også fremkaller en følelsesmessig respons - en lengsel etter naturens enkelhet og den beroligende flukten den tilbyr.

Komposisjonen leder øynene fra det livlige treet i forkant over til havets dyp, og fører til de myke konturene av fjellene - en kunstnerisk reise for betrakteren. Monet's tilnærming er en del av hans impresjonistiske røtter og viser hans fascinasjon for lys og farge. Dette maleriet ble laget i en periode der kunstnere begynte å utforske effektene av lys på både naturlige og urbane omgivelser, og det innkapsler et viktig øyeblikk i kunsthistorien, og gir betydelig bidrag til impresjonistbevegelsen. Når vi ser på denne scenen, blir vi minnet om våre egne møter med naturen - hver unik, men universelt dyp, som gjør dette verket til en varig skatt av følelsesmessig og estetisk skjønnhet.