Et fredelig vinterlandskap utfolder seg foran betrakteren, tiltrekker seg med sine dempede toner og den myke, eteriske atmosfæren. Scenen fanger opp en lett frosset elv, hvis overflate antyder den delikate interaksjonen mellom is og rennende vann under. Bredde strimler av hvit is veves sammen med de krystallklare refleksjonene av trærne, hvis silhuetter knapt er gjenkjennelige; som om de var spøkelsesevner i en drøm. Denne dyktige manipulasjonen av lys og tekstur gjør at man kan oppleve en kulde i luften, kombinert med en uforklarlig varme som omfavner stykket.

Kunstneren, med en mesterlig hånd, har valgt en palett som gjenspeiler naturens fred—en myk blanding av hvitt, blått og grått. Hver penselstrøk ser ut til å være spontan, men likevel avsiktlig, og skaper en følelse av bevegelse og flyt, og fører blikket til betrakteren gjennom maleriet. Her er det en meditasjon over skjønnheten av stillhet og ensomhet, og en håndgripelig følelse av fred som kan utløse introspeksjon hos dem som står i nærvær av det. Historisk sett vokser dette verket frem fra Monets fascinasjon for lys og atmosfære, og representerer et øyeblikk fanget i tid—en påminnelse om naturens stille skjønnhet og livets kortvarighet.