Dette uttrykksfulle verket fanger restene av en gammel jødisk grav plassert i det harde landskapet nær Jerusalem. De sterke jordtonene i den steinete fasaden, med sine slitte teksturer, står i nydelig kontrast til de myke grønne nyansene av gress og villblomster som omgir den. Gravens inngang, rammet inn av skarpe steiner, inviterer betrakteren med en følelse av mystikk; kan det skjule historier fra liv lenge forsvunnet? Komposisjonen leder smart blikket mot sentrum, hvor døren antyder det ukjente bak. Den løse penselstrøk gir scenen en følelse av bevegelse, nesten som om luften bærer hviskinger av gamle hemmeligheter.

Den emosjonelle effekten av dette stykket er ubestridelig; det vekker et gripende minne om dødelighet og sammenvevd historie. I sin enkelhet kan man føle vekten av tiden, den påtakelige tilknytningen til en rik arv. Den myke fargepalett beriker det dystre humøret i maleriet; hver nyanse er nøye valgt for å reflektere tidens gang på disse steinene. Vereshchagin blander mesterlig naturlig skjønnhet med historisk respekt, og gjør dette verket til mer enn en visuell fremstilling, men en fortelling i seg selv, som inviterer betrakteren til å stoppe opp og reflektere over den forbigående naturen av eksistens.