Dette gripende kunstverket viser en rolig fremstilling av en dam behengt med sarte vannliljer, fanget i et øyeblikk som nesten føles drømmende. Vannets overflate, en blanding av myke grønne og blå nyanser, reflekterer en subtil lek med lys, som gir en glitrende kvalitet til scenen. Sarte rosa og hvite vannliljer flyter på vannet, deres kronblader danner en myk kontrast mot de rike nyansene i dammen. De dypere grønne skyggene antyder liv under overflaten, mens de livlige fargene på blomstene tiltrekker seg blikket til betrakteren, og skaper et fokuspunkt midt i den stille roen.

Komposisjonen er mesterlig balansert, med refleksjonen av nærliggende strukturer og vegetasjon som skaper en følelse av dualitet; det er som om betrakteren ser både det bokstavelige og det abstrakte. Monet's karakteristiske penselstrøk gir en flyt til maleriet; hver bevegelse synes å bølge som vannet i seg selv. I dette landskapet virker tiden som om den har stoppet, og inviterer til kontemplasjon og en forbindelse til naturen. Det vekker en følelse av fred, et stille øyeblikk midt i livets kaos, og innhyller betrakteren i naturens varme omfavnelse. Historisk sett er dette stykket et strålende eksempel på impresjonismen, der lys, farge og den naturlige verden var sentrale temaer, og gjør dette verket til ikke bare en fremstilling av en dam, men en utforskning av persepsjon og skjønnhet i verden rundt oss.