Verket fanger en rolig scene av bratte kystklipper som møter det vibrerende blågrønne havet, hvor bølgene mykt berg tar inn i steinene. Kunstneren bruker en subtil palett av jordaktige grønne og brune nyanser for klippene, underlagt av lyse hvite aksenter på bølgetoppene. Ovenfor svever lette skyer i en vid himmel, myknet av lyset fra en sol som antyder tid på dagen—kanskje sen ettermiddag. Man kan nesten høre den beroligende raslingen av vannet og de fjerne ropene fra havfuglene, som harmonisk smelter sammen i naturens symfoni.

I bakgrunnen står et pittoreskt hus på toppen av klippene, som en vokter som ser ned på det vidstrakte havet. Denne kontrasten mellom menneske og natur framkaller følelser av ensomhet og refleksjon, og inviterer betrakteren til å forestille seg fortellingene som ligger skjult inne i disse veggene. De løse og flytende penselstrøkene gir et snev av umiddelbarhet til scenen; den virker levende, som om elementene selv er i bevegelse og lyset stadig endres. Dette verket taler ikke bare om skjønnheten i landskapet men også om livets motstandsdyktighet som trives i et slikt miljø.