Lerretet puster med de varme tonene fra en sen ettermiddag; et felt badet i gyllent lys strekker seg mot horisonten, subtilt antydet av et blått bånd. Over reiser en samling slanke trær, stammene deres en delikat blanding av blått og grønt, som strekker seg mot himmelen. Kunstneren har brukt et løsere penselstrøk, som gir en følelse av bevegelse, en mild vugging i vinden, som om betrakteren sto rett der og kjente varmen fra solen. En ensom figur, nesten en silhuett, bøyer seg over høyet og legger til et narrativt preg i scenen.

Fargene i seg selv er en symfoni; de grønne feltene ekko trærnes grønne; rosa og oransje danser, og reflekterer lyset. Sjarmen til dette verket ligger i dets enkelhet, dets feiring av hverdagen, og minner oss om den enkle skjønnheten rundt oss. Komposisjonen leder øyet gjennom scenen, og fører oss fra forgrunnen til bakgrunnen. Det er et stille, kontemplativt rom, som tilbyr et øyeblikk av ro, en kjærkommen flukt inn i naturens favn.