

Henry Pether
GB
26
Kunstverk
1800 - 1880
Levetid
Kunstnerbiografi
Henry Pether (februar 1800 – 20. februar 1880) var en fremstående engelsk landskapsmaler, feiret for sine stemningsfulle måneskinnsscener fra 1800-tallets Storbritannia, Paris og Venezia. Født inn i en kunstnerisk slekt, var også hans far, Abraham Pether, og eldre bror, Sebastian Pether, kjent for sine nattlige malerier, noe som ga dem samlet kallenavnet «Måneskinns-Petherne». Henry skapte imidlertid sin egen nisje med en stil kjent for sin overlegne realisme, grundige detaljer, raffinerte atmosfære og sofistikerte fargebruk, og signerte ofte verkene sine for å skille dem fra familiemedlemmenes, hvis verker noen ganger lente mot det imaginære eller hadde andre tonale kvaliteter.
Pethers kunstneriske fokus var hovedsakelig på landskap og bybilder under månens fortryllende glød. Han var spesielt tiltrukket av Themsen, og produserte mange ikoniske utsikter mellom 1850 og 1865, som hans detaljerte skildring av Greenwich Hospital. Hans repertoar strakte seg utover London, og fanget den nattlige skjønnheten i Paris, Venezia og forskjellige steder i Skottland. Verker som «Twickenham i måneskinn» eksemplifiserer hans evne til å smelte sammen den engelske pittoreske stilen med romantikken til kunstnere som Caspar David Friedrich, og skape en kontemplativ og hermetisk stemning gjennom det mesterlige samspillet mellom lys og skygge. Hans malerier, som «St. Pauls katedral fra Blackfriars Bridge» og «Venezia i måneskinn», blir rost for sin topografiske nøyaktighet og den dypt atmosfæriske kvaliteten som inviterer betrakteren inn i en stille, sovende by.
Gjennom karrieren stilte Pether ut maleriene sine ved prestisjetunge institusjoner, inkludert Royal Academy (mellom 1828 og 1862), British Institution og Royal Society of British Artists. I dag holdes verkene hans i anerkjente samlinger som Tate Britain, City of London, Royal Museums Greenwich, National Gallery of Victoria og Yale Center for British Art. Kritikere fremhever tre karakteristiske trekk i arbeidet hans: den fremtredende rollen til betydelig arkitektur, den mesterlige bruken av belysning (hovedsakelig måneskinn, ofte supplert med subtile kunstige lys), og den avgjørende tilstedeværelsen av vann, som reflekterer og forsterker det eteriske lyset, og forbedrer scenens dybde og stemning.
Tross sine kunstneriske talenter møtte Pether betydelige økonomiske utfordringer gjennom hele livet, noe som førte til at han diversifiserte yrkene sine. I 1837 ble han oppført som innsatt i et gjeldsfengsel, beskrevet ikke bare som kunstner, men også som landmåler, ingeniør og arkitekt. Denne nødvendigheten drev sannsynligvis hans oppfinnsomme sysler; han søkte om patenter for lamper, arkitektoniske materialer og fliser, og mosaikkflisene hans ble stilt ut på den store utstillingen i 1851. Han bodde på forskjellige steder, inkludert Camden, Clapham og Southampton, muligens for å unnslippe kreditorer. Han var gift med Sarah og hadde tre barn.
Henry Pethers grundige og tidkrevende kunstneriske prosess betydde at han ikke var en produktiv maler, noe som ironisk nok kan ha bidratt til etterspørselen etter verkene hans og den påfølgende spredningen av imitasjoner og feilaktige attribusjoner, et problem som vedvarer i dag. Hans innflytelse sees spesielt i de senere verkene til John Atkinson Grimshaw, som etterlignet Pethers nokturner. Pethers dedikasjon til nøyaktighet og hans evne til å fremkalle en mørkt poetisk romantikk, ved å presentere ubebodde eller tynt befolkede bylandskap, tilbyr et privat, nesten hemmelig syn på bymiljøet. Hans arv lever videre gjennom hans autentiske, nøye gjengitte malerier som fortsetter å fengsle publikum med sin rolige, månebelyste skjønnhet og historiske innsikt.