Denne stemningsfulle scenen fanger den rolige skjønnheten av en måneskinnsnatt langs elvebredden, hvor den majestetiske silhuetten av en katedral dominerer horisonten. Det milde lyset fra fullmånen lager en sølvaktig sti over det rolige vannet, som inviterer til stille refleksjon. Kunstneren bruker chiaroscuro på en dyktig måte for å fremheve kontrasten mellom den mørke arkitekturen og den lyse himmelen, og skaper en mystisk og ettertenksom stemning. De subtile refleksjonene i elven og de myke skyteksturene gir en poetisk rytme til komposisjonen, som om natten selv puster rolig.

Komposisjonen er nøye balansert, med katedralen forankret til venstre, mens høyre side åpner seg mot det glitrende vannet som leder blikket mot horisonten. Den dempede fargepaletten med dype blå, svarte og gråtoner, aksentuert av måneskinnet, forsterker den emosjonelle dybden og vekker en følelse av ro og ærefrykt. Verket forteller om det tidløse forholdet mellom natur og menneskelig skapelse, og fanger et øyeblikk hvor historie, arkitektur og naturverden sameksisterer harmonisk under månens myke omfavnelse.