Dette verket fremkaller umiddelbart en følelse av kaos og fortvilelse; den skarpe kontrasten mellom lys og skygge forsterker den urovekkende atmosfæren. Vi ser en gruppe figurer, noen bærer barn eller bunter, som ser ut til å flykte fra en usynlig redsel. Ansiktene deres er etset med en blanding av frykt og besluttsomhet, bekymringslinjene er dypt skåret inn i uttrykkene deres. En hund, kanskje forlatt eller like redd, løper i forgrunnen og bidrar til følelsen av at det haster. Den kornete teksturen og de løse linjene antyder en rask utførelse, som fanger et øyeblikk med intens følelse snarere enn en perfekt gjengitt scene. Jeg kan nesten høre de frenetiske hviskingene og skrapingen av føtter, det desperate søket etter sikkerhet. Figurene er tettpakket på en måte som antyder både solidaritet og isolasjon; de er bundet av deres felles erfaring, men også alene i sin lidelse.