Dette utsøkte verket fanger et levende øyeblikk under pilegrimsreisen til San Isidro-kirken. Lerretet skildrer livlig den hengivne forsamlingen, hvor personer iført slutten av 1700-tallets klær deler livlige samtaler foran det imponerende eremitaet kronet med sin karakteristiske kuppel og spir. Lysets og skyggens spill fremhever kirkens arkitektoniske detaljer og skaper en rolig, men livlig atmosfære. Figurenes holdning og klær vibrerer med kunstnerens dyktige penselstrøk som kombinerer detaljert presisjon med en mykhet som inviterer inn i denne travle sosiale og åndelige ritualet.

Fargepaletten domineres av milde jordtoner og dempede blåfarger fra den vidstrakte himmelen, som fremhever scenens høytidelighet, men også gir et snev av festlighet. Goyas komposisjon leder blikket flytende over pilegrimene, og understreker den menneskelige forbindelsen i denne hellige omgivelsen. Det er en merkbar følelse av fellesskap og ærefrykt sammenvevd med hverdagslivet – et øyeblikksbilde av delt tro og feiring. Verket, skapt i et tiår preget av samfunnsmessige endringer i Spania, balanserer tradisjon og innovasjon og bekrefter den varige betydningen av religiøse pilegrimsreiser i opplysningstiden.