Scenen utfoldes rundt den myke omfavnelsen av vannveien, når Montets myke penselstrøk harmoniserer himmel og jord; en verden fanget ufrivillig i kveldens ro. Omhyggelig påførte fargelag samles for å omfamne sansene, mens tynne skyer svever over himmelen i en kompleks dans av dempede toner, mens solen synker lavt, blander rav og rosa på horisonten. Inrammet av elegante popler hvis silhuetter strekker seg mot himmelen, synes løvet på en merkelig måte å være levende, hviskene hemmeligheter båret av kveldsbrisen.

På den glatte vannoverflaten ligger en liten båt, der figurer sakte navigerer gjennom skumringen; de inviterer betrakteren inn til sin reise, nesten lokkende til selskap i denne malte øyeblikk. Refleksjonene skinner stille, gjenspeilende varmen og roen av øyeblikket. Den følelsesmessige effekten resonnerer dypt - man kan ikke unngå å føle nostalgi for den milde stillheten i naturen, et delt ønske om dagsslutt i Argenteuil i denne fengslende tableau av lys og farge, et særpreg av den impresjonistiske glansen.