Kunstverket utfolder seg som en fredfull scene fra en svunnen tid, en mild hvisken om en verden der poesi og natur flettet seg sammen. Et tradisjonelt kinesisk hus, plassert på et lite nes, er fokuspunktet; det er selve legemliggjøringen av ro, dets mørke takstein og enkle struktur antyder et ydmykt liv. En figur står på balkongen, i silhuett, kanskje i betraktning av verden, eller bare forsvunnet i tankene sine. Landskapet puster rundt huset: vannet, gjengitt med enkle penselstrøk, som reflekterer himmelens dempede farger; de fjerne fjellene, hvis former myknes av avstand, og skaper en bakgrunn av stille majestet. Yndefulle piletrær kaskaderer ned mot vannet, en malerisk representasjon av den milde brisen, eller kanskje sjelens gråt. Det mest fengslende aspektet er tilstedeværelsen av regnbuen, et flyktig preg av magi som buer over landskapet og injiserer en levende gnist av farge og optimisme i den ellers dempede scenen. Dette maleriet får meg til å føle meg rolig.