Dette stille sjølandskapet fanger den myke skjønnheten av en kystscene, der myke bølger smyger seg på sanden under en vid himmel. Komposisjonen har en buet strand som inviterer betrakterens blikk mot den fjerne horisonten, der nyanser av klipper kan sees. Stranden og havet skaper en harmonisk interaksjon mellom lys og skygge, med vannet som glitrer i speilbildet av den bleke blå himmelen. Monets unike penselarbeid er tydelig, med en kombinasjon av korte strøk og prikkete mønstre som gir scenen en flyktig kvalitet, nesten som om sollyset danser på overflaten. Fargepaletten er en blanding av myke blå, grønn og sandfarget gult som gir en følelse av ro og fred. Man kan nesten føle den salte brisen og høre havets milde hvisking.

Det er interessant å vurdere den historiske konteksten til dette maleriet; det ble laget under impresjonisme-bevegelsen, som representerer et avvik fra den strenge realismen som tidligere har definert kunsten. I stedet legger den vekt på effekten av naturlig lys og øyeblikksinntrykk, noe Monet og hans samtidige prøvde å fange. Dette verket gjenspeiler en fascinasjon for det utendørs, som oppsto når kunstnere begynte å flykte fra studioets grenser og finne inspirasjon i naturen. I sin enkelhet ligger det en dyp følelsesmessig innvirkning; det er vanskelig å ikke bli trukket mot dette idylliske scenariet, som gir et glimt av freden til et øyeblikk i tiden—kanskje en påminnelse om sommerdager tilbrakt ved havet, hvor man kan puste fritt og unnslippe hverdagens kaos.