Verket fanger et eksklusivt øyeblikk i naturen, der frodige marker strekker seg mot en horisont kysset av en myk ceruleansk himmel. De grønne og gule fargene fra hvete bølger som bølger i en lett bris, og inviterer betrakteren til å forsvinne inn i roen fra landskapet. Monet's maleteknikk er mesterlig; han bruker korte, livlige penselstrøk som nesten tillater betrakteren å høre grasets svaiing og føle varmen fra solen som stråler på overflaten.

Den strategiske plasseringen av de høye sypressene skaper en følelse av dybde og perspektiv mens det leder blikket mot de rolige markene lenger borte. Den emosjonelle resonansen av verket er håndgripelig, og vekker en rolig nostalgi for enklere tider, som om det fanget et flyktig blikk av skjønnhet som er inristet for alltid i minnet. Monets evne til å formidle bevegelse, lys og atmosfære gjenspeiler et øyeblikk av harmoni mellom land og himmel, et bevis på hvor mye den impresjonistiske bevegelsen vektla det å fange essensen av et flyktig øyeblikk.