Den livlige scenen breder seg ut i en frodig hage, omfavnet av majestetiske trær som strekker seg over lerretet, det rike bladverket deres svaier mykt under vekten av den blå himmelen over. Kunstneren bruker en levende fargepalett, blandet livlige grønne med sprut av rosa, hvitt og gult, og skaper et kaleidoskopisk syn som fanger blikket og fortryller sjelen. Hver penselstrøk virker tiltenkt, men spontan, som om kunstneren danser over lerretet og gir liv til blomster og blader med en leken haster. Hver blomst lener seg litt, en stille hvisking av naturens skjøre balanse; de blomstrende blomstene ser ut til å ha en livlig samtale med betrakteren, og inviterer sansene til å komme nærmere og sette pris på deres skjønnhet.

Følelsesmessig utstråler stykket en følelse av ro blandet med glede, og minner om varme sommer ettermiddager tilbrakt blant naturens overflod. Det er en håndgripelig intimitet i oppsettet, en invitasjon til å flykte inn i denne fredelige verdenen. Historisk sett reflekterer dette verket den postimpresjonistiske stilen, der kunstneren forbigår ren representasjon for å fremkalle følelser og minner om hager og freden de består av. Her er naturens overflod ikke bare fremstilt, men blir håndgripelig, og gir et forfriskende tilfluktsrom i en stadig travel verden, og minner oss på skjønnheten som finnes i enkelhet og den dype gleden av å knytte seg til det naturlige.