I dette fascinerende landskapet blir betrakteren trukket inn i de sjarmerende kanalene i Venezia, nesten som man kan føle den milde bølgingen av vannet og gløden av varmt sollys. Scenen fanger de ikoniske kuppeltakene, sannsynligvis refererende til Santa Maria della Salute, myknet av Monet sine penselstrøk som fremkaller en følelse av fred. Refleksjonene i vannet danser lekent, et skue av glitrende grønne og blå nyanser som overlapper, som trekker blikket til en eterisk verden hvor vann og himmel smelter sammen uten anstrengelse.

De vertikale stolpene stiger opp fra forgrunnen, som fungerer både som ankerpunkter og komposisjonelle guider som fører betrakteren dypere inn i scenen. Gjennom den myke, nesten impresjonistiske anvendelsen av farge—vibrerende, men beroligende—fanger Monet et flyktig øyeblikk i tiden. Paletten hans er rik med nyanser som fanger lyset, og skaper en livlig atmosfære som føles levende og stadig i endring. Subtiliteten av lyset som reflekteres på vannet øker den følelsesmessige innvirkningen av stykket, noe som inviterer publikum til å stoppe opp og føle den rolige, men levende ånden i denne elskede byen.