Ikke bare fanger Edvard Munch floraen med et eksplosivt grønt palett men fanger også atmosfæren — som om hans penselstrøk ekkoer naturens pulserende visker. Himlen ovenfor virker å være tungt lastet med vekten av den nært forestående skumringen; mykt blandede blå og grå nyanser danner en melankolsk bakgrunn som står i kontrast til de skinnende gule blomsten som livlig strekker seg langs den øverste kanten, som fremkaller en varm nostalgi. Komposisjonen drar vårt blikk fra forgrunnen, hvor de tett beplantede kålhodene skaper et teppe av friske grønne; de fører blikket vårt mot horisonten som forsvinner — av grensen mellom det jordiske og det eteriske.

Artisk kaotisk, men harmonisk utformet, Munchs teknikk benytter uttrykksfulle penselstrøk som pulserer med liv — en ode til følelser dypt lyktet inn i denne pastorale scenen. Det er en underliggende energi, en vibrasjon som elektrifiserer fredfylt naturs ro; hvert kålblad er fremstilt med hengivenhet; du kan nesten føle kjøligheten av bladene mot huden din. Maleriet overskrider den rene representasjonen, berører seerens hjerte; det vekker følelser av intimitet med jorden, naturens varme klem som omfavner menneskeheten. Munchs arbeid her er ikke bare et vitnesbyrd om hans kunstneriske talent, men også en påminnelse om livets vakre enkelhet, mens bakgrunnen viser et kompleks verden.