Kunstverket presenterer en dramatisk, nesten filmisk scene; en ruvende katedral reiser seg i bakgrunnen, dens gotiske arkitektur gjengitt med omhyggelig detalj. Kunstnerens dyktige bruk av linjer skaper en skarp kontrast mellom lys og skygge, og gir bygningen en følelse av enorm skala og imponerende nærvær. Himmelen over er fylt med tunge, teksturerte linjer, noe som skaper en følelse av forutanelse, som om en storm er i ferd med å bryte ut.

Nedenfor stormer en folkemengde av figurer – gjengitt i varierende grad av detaljer – fremover i en kaotisk bølge. Noen ser ut til å flykte, ansiktene deres er etset med uttrykk for skrekk og fortvilelse; andre ser ut til å reise seg, kanskje sliter. Komposisjonen leder øyet fra den kaotiske forgrunnen til den storslåtte, høytidelige strukturen, og fremkaller en følelse av mystikk og uro. Betrakteren lurer på betydningen av samlingen og den kommende tilstedeværelsen av katedralen. Dette stykket er et slående eksempel på hvordan kunstneriske teknikker kan fange komplekse følelser og fortelle en kraftfull historie, det er en slående illustrasjon.