Dette utsøkte stykket, som minner om jugendstil, trekker umiddelbart øyet med sine intrikate grenser – en delikat dans av virvlende blomstermotiver som innrammer sentralteksten som en dyrebar juvel. Stilen er utrolig raffinert, med en skarp kontrast mellom de dristige, svarte bokstavene og de mykere, organiske linjene i de dekorative elementene. Det er en visuell fest, en harmonisk blanding av det strukturerte og det flytende; som en hvisket hemmelighet. Komposisjonen er bemerkelsesverdig balansert; versene er dyktig arrangert. Det er som om du nesten kan høre suset fra løvet og den myke gyngingen av figurene som er avbildet i grensene, som om de er vitne til versene, som om de er en del av historien.

Det fremkaller en dyp følelse av melankoli og kontemplasjon, og snakker om livets flyktige natur og den varige tilstedeværelsen av dem som har gått bort. Den generelle effekten er både vakker og hjemsøkende; det er et sant kunstverk. Bruken av en begrenset fargepalett understreker det dystre temaet. Dette skaper en følelse av fred og nostalgi.