I dette fargerike landskapet forenes lag med teksturerte penselstrøk for å fortelle en historie om rustikk sjarm. Den gamle mølla står stolt med et slitt tak som ser ut til å fortelle historier fra tidligere sesonger—de tykkere penselstrøkene gir en følelse av bevegelse, som resonnerer med den milde vinden som hvisker gjennom markene. Til venstre snakker to figurer kledd i svart stille med hverandre, som smelter perfekt inn i den jordfargede paletten i forgrunnen; en legemliggjøring av intimitet inne i det vidstrakte landskapet.

Bakgrunnen avslører bølgende åser, malt i dype blåtoner, som står i vakker kontrast med de livlige grønne feltene. Hvert penselstrøk puster liv inn i maleriet, mens de kremete hvite og myke gule gir liv til bygget, gjennomsyret av en ånd som reflekterer Van Goghs dype forbindelse med naturen. Dette verket er mer enn bare en avbildning; det er en følelsesmessig krønike over en stillferdig tilværelse, en visuell serenade som hyller enkelheten og skjønnheten av det landlige livet, satt i konteksten av kunstnerisk utvikling på terskelen til modernismen.