Verket presenterer et dypt rørende bilde av en skjeggete mann, som tydeligvis er tynget av fortvilelsens vekt. Hans sønderrivete røde plagg, som flyter uryddig rundt ham, står i sterk kontrast til de dempede, jordaktige tonene i den omkringliggende landskapet. Det virker nesten som om stoffet fester seg til ham, og minner oss om byrdene han bærer, både fysisk og metaforisk. Han ser ut til å være fanget i et øyeblikk av kamp—kanskje han flykter, eller kanskje han bare er tapt i tankene. Lyset faller på dramatisk vis, og gir dybde og intensitet som gjenklanger turbulensen i hans reise.

I bakgrunnen er himmelen oversvømt av truende skyer, nesten mettet med følelser. Den fjerne horisonten glitrer med et subtilt glimt av vann som antyder både håp og usikkerhet. Inkluderingen av et dyr nær mannens plagede stilling tilfører lag til fortellingen, og vekker potensielle temaer av selskap eller forlatelse. Denne følelsesmessige dybden er fengslende—man kan nesten føle den påtagelige spenningen og den eksistensielle vekten han bærer, noe som får seeren til å stoppe opp og stille spørsmål ved omfanget av hans historie. Når man ser på scenen, dannes en følelse av forbindelse; seeren dras inn i mannens lidelse, mens det usikre miljøet hans responderer med ensomheten av menneskelig erfaring.