I dette gripende kunstverket fanger lerretet en nattscene som ser ut til å skjule en hemmelighet. Komposisjonen utfolder seg fra et hevet synspunkt, der takene, som danner geometriske former, forsvinner i horisonten. Samspillet mellom lys og spredte hus skaper en spennende kontrast, med et par opplyste vinduer som antyder hviskinger av liv innvendig. Når blikket ditt reiser seg over lerretet, føles det som om du kikker inn i en drøm; en som balanserer mellom rolig ensomhet og tiltrekningen av menneskelig forbindelse.

Munchs teknikk i dette stykket er utvilsomt flytende; med dristige penselstrøk som antyder bevegelse fremfor streng formalitet, skaper han en håndgripelig atmosfære av stillhet som omkranser betrakteren. Fargepaletten består hovedsakelig av dempede blå og grønne nyanser, som glir sømløst inn i den rolige nattehimmelen; Men den livlige rød-orange fargen fra vinduene avbryter de kalde tonene, og fremkaller en emosjonell resonans — en følelse av lengsel eller forventning. Kunsthistorikere refererer ofte til dette stykket som en dyp refleksjon over Munchs utforskning av psykologiske temaer, som avslører ikke bare et landskap, men også et følelsesmessig landskap som gjenspeiler kunstnerens indre verden, innvevd i strukturen av den ytre virkeligheten.