Verket fanger beskueren med sin urolige skjønnhet og fører dem inn i en symfoni av naturlige elementer. Klippene reiser seg majestetisk, deres ru teksturer ser ut til å være skåret ut av rasende vinder og ubarmhjertige tidevann. Oseanen nedenfor bobler over av energi, bølgene ruller inn med en kraft som antyder både makt og nåde. Fargepaletten er dempet, med jordaktige brune og subtile grønne nyanser, og fremkaller en følelse av ro som er farget av latent uro. Å stå foran dette verket betyr å føle den salte brisen og høre det fjerne brølet av bølger; det inviterer deg til å forestille deg havets sinnsstemninger midt i de skiftende værforholdene.

Richards fanger mesterlig de atmosfæriske forholdene; tåken som omgir klippene gir et lag av mysterium, mens mykt lys filtrerer gjennom, og skaper en drømmende atmosfære. Hver penselstrek formidler bevegelse, fra de knusende bølgene til de milde virvlene på stranden. Dette maleriet reflekterer ikke bare et øyeblikk i tid, men også et helt følelsesmessig landskap, som dyktig vever sammen ro med den brutale likegyldigheten fra naturen. Man kan sette pris på den viktorianske fascinasjonen for naturens storhet og uforutsigbarhet, og vise det kompliserte forholdet mellom menneskeheten og den ville, ukontrollerte verden.