Den fengslende scenen utfolder seg i livlige nyanser av blått og grønt, hvor den rolige overflaten av vannet er prikket med vannliljer og delikate blomster. Når du ser på dette fortryllende landskapet, kan du nesten føle de myke penselstrøkene som gir liv til scenen; de danser over lerretet og skaper en bølgende rytme som etterligner den milde bevegelsen av vannet. Hver vannlilje, med sine varierte grønne nyanser, flyter som en fredelig øy, mens sporadiske eksplosjoner av rosa og hvite blomster gir et livlig innslag til den for det meste kalde paletten. De dype, rike blå nyansene omfavner deg, og vekker følelser av ro og ettertanke, nesten som om du er blitt trukket inn i Monets eget hagehelligdom.

I dette verket bruker kunstneren lys og skygge på en mesterlig måte, og skaper dybde der overflaten ser ut til å være i bevegelse—et alltid foranderlig speil av himmelen over. Kontrasten mellom den mørke blå bakgrunnen og de myke fargene på vannliljene skaper en strålende skjønnhet som taler volumer om livets flyktige natur. Historisk sett er dette stykket en del av Nymphéas-serien, og reflekterer Monets fascinasjon for naturen og hans ønske om å fange dens forbigående egenskaper. Det er en levende framstilling av impresjonismen, som inviterer seerne til midlertidig å flykte inn i en fredelig drøm, og minner oss om den enkle, men dype skjønnheten som kan finnes i en hagedam.